En god start på dagen

Vår morgen har vært helt fantastisk, på tross av at den startet litt før seks. Jeg har hatt den skjønneste gutten jeg vet om plassert i armkroken min i hele to timer. Vi har sett på Youtube-klipp på iPad'n. Det er ikke ofte han har tid til å ligge sånn lenger, så de gangene han glimter til er det gull verdt :-) 

Han har også lært seg en ny ting i dag. Nemlig å skrive navnet sitt. Han var så stolt, og det var jeg også. Det var en grunn for at vi valgte å gi han så kort navn, og det var fordi vi ønsket å si denne setningen "Jeg har et geni av en sønn, han skriver navnet sitt i en alder av 3 år!" ;-) Vi feiret med pannekakefrokost, før vi dro bort til barnehagen :-)

Da han var levert dro jeg videre til treningsenteret for å menge meg litt med pensjonistene. Da jeg var ferdig satte jeg meg ned i resepsjonen og tok meg en kopp kaffe. Før jeg visste ordet av det hadde bortimot ti pensjonister plassert seg rundt bordet "mitt". Praten gikk i vaskemidler, vonde kropper og ferieprat. Jeg vurderte sterkt å hoppe inn i samtalen, da jeg føler jeg hadde hatt mye å bidra med. Vel, til slutt kom jeg på at jeg er 24 år og tok på meg jakken og forsvant ut døren. Trivelig gjeng da :-)

Da jeg gikk på tredemøllen i dag måtte jeg humre litt. Ved siden av meg var det en dame som så vidt tuslet. Hun hadde solbrillene plassert på hodet, og nystriglet hår. Hun hadde nettopp kommet inn etter en røykepause. Altså, hva er vitsen?! Jeg ser ikke helt poenget med å kaste bort tid på og omtrent stå stille på en tredemølle, for deretter å gå ut og røyke mellom "slagene". Hæ...?! 

Ta med deg en burger og en cola neste gang, så har du noe å gjøre mens du står og ser på alle de andre som trener!

Nå har jeg forresten fått morsdagsgaven som jeg bestilte til meg selv for en stund tilbake. Jeg viser dere senere :-)

Sola skinner. Det er vår i lufta. Jeg liker denne dagen! :-)

Svar på forrige innlegg

"Kanskje du romantiserer alenemorstilværelsen litt mye? Dette virker ikke ærlig!"

Da jeg fikk denne tilbakemeldingen følte jeg for å gi et svar :-) Jeg er alltid ærlig og føler ikke for å pynte på mitt liv på noen som helst måte. Her er det ikke mye idyll, jeg lever et helt vanlig hverdagsliv. A4 liv.

I mitt forrige innlegg ville jeg få frem at ting har gått lettere enn hva jeg hadde sett for meg tidligere. Det er ikke å romantisere det, det er å være ærlig. Det HAR vært lettere enn hva jeg noen gang hadde forestilt meg. Da tenker jeg på hvordan Teo har taklet det. Hvordan Eirik og jeg har klart å bevare vennskapet våres. Og hvordan det har gått og dra en fjerdeperson inn i livene våres. Dette er tre ting som jeg har bekymret meg mye for og tenkt mye på. Disse tingene har heldigvis ikke bydd på noen store problemer - for meg.

Når det er sagt vil jeg få fram at livet som alenemor ikke er en evig dans på roser, der man driter regnbuer og får sukkerspinn ut av nesa. Man sitter mye alene, og både trass og gleder må man takle og oppleve ALENE. Man kan føle seg både ensom og utslitt - og det er ingen der til å stille opp når du selv føler at luften er slått ut av deg!

Én ting du lærer å bli, er å være selvstendig. Du vokser mye. Jeg har i hvertfall gjort det de siste to årene, og er stolt av meg selv! Når jeg ser tilbake på de siste to årene er det ikke all alenetiden jeg husker. Det er ikke alle våkenettene der jeg hadde null avlastning. Det er ikke de gangene vi begge var syke, og jeg hadde mest lyst til å løpe på veggen av frustrasjon. Det er heller ikke de gangene jeg låste meg inn på badet bare for å gråte litt i fred. Sånne ting glemmer man jo så fort :-) Det er de store tingene, av betydning - de store tingene som også virkelig kunne påvirket lillemann negativt, jeg tenker på. Og det var de tingene jeg la vekt på i forrige innlegg, for til syvende og sist er det jo det som betyr noe.

Nå håper jeg bare at fremtiden byr på like mye glede, og at sønnen min vokser opp til å bli en selvstendig, oppegående og snill mann :-)

Alenemor: over all forventning

Etter opptil flere innlegg om trening de siste dagene, skjønner jeg at det er på tide med noe annet. Her inne finner dere litt om alt. På mange måter er jeg ikke en typisk mammablogger, for jeg blogger om livet mitt generelt, og jeg er ikke bare en mamma - jeg er jo også Monica. Det er viktig og ikke bli helt fortapt i mammarollen, slik man har en tendens til å bli når man har en liten bebis i hus :-)

Per dags dato går nesten halvparten av alle småbarnsforeldre fra hverandre. Det er et skremmende tall. Jeg er derfor langt ifra den eneste alenemoren i dette landet. Jeg husker da jeg satt der, for nøyaktig to år siden (i dag) og forsto at livet mitt hadde tatt en helt annen vei enn først planlagt. Jeg var redd. Jeg var stresset. Jeg så på det hele med et ganske håpløst syn. Hvordan skulle jeg klare dette? 

Å få kabalen til å gå opp i hverdagen var den største prøvelsen. Man var vant til å være to om alt. Plutselig var man én. Det jeg erfarte etter noen uker med panikk, var at jeg var sterkere enn jeg trodde. Jeg var oppriktig stolt av meg selv over alt jeg klarte samtidig som livet mitt ellers raste sammen rundt meg. Det jeg merket fort var at livet som alenemor var langt lettere enn forventet. Det var lettere å være alene enn å leve i et forhold som ikke fungerte. Sannheten var at jeg faktisk storkoste meg, og jeg elsket at min hverdag handlet om at Teo og jeg skulle ha det bra sammen. For et bånd vi har skapt i løpet av de siste to årene! :-)

På veien har det så klart dukket opp flere bekymringer som mange andre foreldre (de som velger å bo sammen) slipper unna. Hvordan vil det oppleves for barnet å reise fram og tilbake mellom to hjem? Hvordan vil vi klare å samarbeide? Hvordan kommer det til å bli for alle parter når det kommer nye kjærester inn i bildet? 

Vi bestemte ganske tidlig at Teo skulle ha ett hjem. Det er det som blir anbefalt for så små barn. Da ble det til at Teo bor 72% av tiden sin hos meg. Han er hos pappaen sin annenhver helg og hver torsdag (pluss at de kan sees når det måtte passe ellers). På tross av at Eirik og jeg har møtt på et par små diskusjoner iløpet av de siste to årene, har vi ordnet opp fort, og hatt et utrolig godt forhold i det store og hele. Vi samarbeider bra. Vi prater mye sammen. Vi hjelper hverandre. Det er jeg utrolig glad for. Jeg er så glad for at vi begge var like innstilte på det. Det har gjort det lettere å "dele" på Teo. Det har også ført til at vi har et lykkelig barn, som viser tydelig at han setter pris på at mamma og pappa er glad i hverandre. Det er viktig. Har man først valgt å få et barn sammen får man ta konsekvensene av det, selvom man ikke klarer å leve sammen. Jeg vet at for mange er ikke det like lett. Vi var nok ekstra bevisste på det, siden vi begge var skilsmissebarn selv ;-)

En ny utfordring var da det plutselig kom en ny omsorgsperson inn i livet til Teo. Nicklas. Hvordan ville det gå? Jeg var helstresset, og la ikke skjul på det. Nicklas forholdt seg rolig (hvertfall utad), og sa at det første møtet sikkert kom til å gå bedre enn hva jeg forventet. Nå kan jeg med glede si at alt har gått over all forventning. Av og til må jeg klype meg i armen for å forstå at det faktisk har gått så knirkefritt så langt som det det har gått. Jeg har jo tidligere sett for meg det værste; at kjæreste og sønn ikke kommer overens. Det er heldigvis ikke noe problem her i gården - takk og lov for det. Jeg vil derfor ikke lenger kalle meg en alenemor. Jeg bor alene med Teo, men jeg har en kjæreste som stiller opp mer enn hva jeg noengang hadde forventet, så jeg er absolutt ikke alene :-) Sånn i forhold til Eirik har det også gått fint. Vi er fortsatt gode venner, og det er jeg veldig glad for :-) Vi satt her en formiddag i jula og drakk kaffe sammen alle tre. En smule...svett stemning, men det gikk veldig fint ;-) Vi har jo alle tre samme mål: vi vil det beste for Teo. Det gjelder å rette fokuset mot det :-)

Så om du er alenemor eller på vei til å bli det, vit at det kan gå over all forventning. Tøffe perioder møter man på, for de små kan virkelig utfordre deg på flere måter enn én, men det gjør man jo uansett hva slags situasjon man er i. Jeg har hatt mye uflaks de siste to årene også, med biler som triller inn i baderomsveggen min og en kropp som krangler for eksempel, men når jeg titter tilbake på de siste to årene er det ikke det jeg legger vekt på - jeg velger å legge vekt på alt det positive. Jeg har en tendens til å se for meg det værste nemlig, og det skal jeg love dere at jeg har gjort ved flere anledninger de siste to årene også. Det er vel kanskje derfor jeg til stadighet har blitt positivt overrasket over hvordan livet har gått seg til :-) Om det er noen som har noe de lurer på i forhold til hva jeg har skrevet over, kan dere alltids legge igjen en kommentar eller sende meg en mail. Jeg vet at jeg selv har vært veldig avhengig av råd og andres erfaringer på veien :-)

Og til dere som kanskje har gått inn i et forhold der den andre parten har barn; se på det som en gave istedet for en utfordring. Det var kloke ord som kom fra min osteopat i dag. Et barn sprer så ufattelige mye glede, du må bare tørre å se det! :-)

Dagens flause

Se for deg at du, med dine pinglearmer, er på treningsstudio for å pumpe litt jern. Du menger deg med muskelkroppene og henter fram 5kg vektene. Klar for å bygge litt muskler..!

Mens du holder på kommer det en bulldozer av en dame ved siden av deg. Hun er faktisk så bulldozer at du må se etter flere ganger om det faktisk er en dame. Det lange lyse håret røper henne. Du blir så fascinert at du finner ut at du skal være så frekk og ta et lite smugbilde...

....og så lyser BLITZEN opp rommet! Den jævla blitzen som du selvfølgelig hadde glemt å skru av!!

Dagens økt var deilig. Armene rister enda. Beina er skjelvende. Humøret er på plass, og smilet går rundt. Herlig! :-)

Welcome to negative town!

Jeg har skrevet før at jeg trenger å trene. Spesielt nå som jeg er sykmeldt. Ikke bare på grunn av kroppen min, men på grunn av psyken. Føler jeg ikke at jeg får noe ordentlig ut av dagene mine drar jeg meg selv ned, og ser veldig negativt på alt. Jeg ser på meg selv som udugelig, og jeg ser på alt som problemer i stedet for muligheter. Nå har jeg hatt to dager hjemme, og jeg merker allerede at humøret mitt er dalende. Humøret har hoppet ut av et fly uten fallskjerm, for å si det sånn!

De åtte månedene jeg jobbet på NGI hadde jeg det veldig bra med meg selv. Ja, døgnet hadde ikke nok timer, og det var hele tiden noe jeg følte lå på etterskudd. Den kjente tidsklemma, som de fleste av oss opplever. Det jeg derimot gjorde hver dag, mye, var å le. Jeg smilte hele tiden og hadde det veldig bra med meg selv. Jeg stortrivdes i det firma blant mine kollegaer! Nå, som jeg har dager der jeg kun ser mitt eget speilbilde sier det seg selv at jeg ikke smiler og ler like mye. Jeg har verdens fineste sønn, og er kjempeforelsket i den gode kjæresten min, så lykkelig er jeg absolutt. Det er bare det at jeg må være fornøyd og stolt av meg selv for å virkelig ha det bra. Å trene gir meg den følelsen i disse dager da jeg ellers føler meg ubrukelig. Trening har derfor blitt på ekstremt kort tid veldig viktig for meg og min egen følelse. 

Det skal derfor bli utrolig godt å dra videre til treningsenteret etter middag. 1) Komme meg ut av huset. 2) Se andre mennesker. 3) Bruke kroppen. 4) Redusere ryggvondten. For vet dere, de dagene jeg ikke har trent har ryggen verket som bare det. De dagene jeg har trent har jeg kommet meg gjennom dagen med et smil om munnen. 

Det blir mye prat om trening nå om dagen. Forstår at det ikke interesserer alle. Det er derimot noe som er viktig for meg akkurat nå, og derfor blir det mye skriving om det. Kanskje jeg kan vekke motivasjonen hos en av mine lesere også? For tro meg, den har vært på bånn lenge nå hos meg. Nå er det bare godt å komme igang igjen :-)

Klar, ferdig, GÅ!

Jeg er veldig klar for en ny uke. Jeg gleder meg til å møte Live på treningsenteret etterpå, og jeg gleder meg til gutta våres skal få lekt seg på barnepassen sammen. De har savnet hverandre, det er det ingen tvil om :-)

Ellers kan jeg tipse dere om en litt artig app. Spesielt for de minste (og meg) ;-) Appen heter Voxer, og gjør telefonen din om til en walkie talkie. På kort tid har det blitt populært her i hus, og nå kan Teo chatte med både pappaen sin, Nicklas, mormor og venner på en enkel, men litt "spennende" måte. Ordet "bæsj" blir mye brukt under disse samtalene/monologene, og den som ler høyest er selvsagt Teo selv ;-)

Bæsjehumoren har virkelig kommet for fullt de siste dagene. Asså, jeg har bæsjehumor selv, men det her blir til og med litt mye for meg. Ordet "bæsj" er plassert bak hvert eneste navn. Hysterisk...! Det gir seg vel snart?

Ellers er jeg uten bil i dag. Bremsene fant ut at de skulle streike for tredje gang på et halvt år. Livsfarlig bil. Jeg må bite i det sure eplet og innse at den må byttes ut. De tre månedene uten billån var fantastiske... Hadde jeg visst hvor mye den bilen faktisk kom til å koste meg, hadde jeg byttet den ut for to år siden. Vel, etterpåklok er det liten vits i å være... Aldri mer Peugeot, det er i hvertfall sikkert og visst ;-)

Overse snøværet, og lag dere en fin dag :-)

Jeg trenger det!

Jeg er en veldig rastløs person, og det er heller ikke så mye som skal til før jeg blir skuffet over meg selv. Jeg er min værste fiende. Disse to tingene kombinert med en sykmelding er derfor ikke helt optimalt for meg og min egen selvtillit kan man si ;-) Derfor er det ekstra godt å ha treningen i bakhodet. Foruten å hente og levere i barnehagen har jeg en grunn for å komme meg ut døren hver dag. Jeg har noe jeg føler jeg må gjøre. Jeg gjør noe som får meg til å føle meg litt bedre oppi det hele. Jeg trenger det!

Hver treningstime gleder jeg meg til. Hver treningstime forlater jeg med et smil om munnen. Jeg føler jeg er tilbake der jeg var for nøyaktig to år siden. Da jeg syntes det faktisk var gøy å trene! Når jeg da er tilbake i jobb igjen skal jeg klare å fortsette. Jeg er realistisk, det blir ikke hver dag. Teo har ingenting på en barnepass å gjøre ettermiddag etter ettermiddag. I stedet må jeg prioritere formiddagene i helgene, torsdagene og så kan Live og jeg erstatte middagsettermiddagen våres med trening, der ungene får kvalitetstid sammen på barnepassen. Vinn/vinn.

Den siste uken har jeg vært forferdelig støl. Vi snakker smerte. Nå har det roet seg, og eneste stedene som verker ekstra nå er mage og rumpe. Det er derimot god verk. Sånt liker man ;-) Øvelsene jeg har fått for ryggen min føles godt. Det er godt å kjenne korsryggen jobbe. Jeg føler meg litt "banket opp" rett etterpå, men det blir bedre og bedre for hver dag. Jeg har lenge visst at trening er helt nødvendig for kroppen. Allikevel har jeg ikke funnet verken tid eller ork. Nå ser jeg litt annerledes på det. Ikke bare idag, men i tiden fremover. Som sagt, jeg måtte nå min egen grense før jeg skjønte at det måtte forandringer til!

Nå skal jeg kaste den svette kroppen min inn i dusjen. Kjæresten er ferdig med trening, og vi skal leke i noen timer. I kveld blir det trolig et par øl med venner og venninner. Jeg tar det som det kommer :-)

Leilighet til salgs

Min beste venninne, Live, selger leiligheten sin. Kanskje den faller i smak hos noen av dere. Hvem vet ;-) Ta en titt da, vel. 

http://www.finn.no/finn/realestate/homes/object?finnkode=33399336

Apropos Live.. Hun kommer straks på besøk. Det blir kos :-) 

Ellers i dag har Nick, Teo og jeg tilbrakt dagen på HurlumHeiHuset. Det var ikke bare Teo som koste seg. Vi to andre var like ivrige i skliene som han. Da ryggen min sa at nok var nok, fungerte jeg som kameramann i stedet. En veldig koselig dag med guttaboys♥

Lag dere en fin helg! :-)

Hallo galskap!

Middagen står klar på ovnen. Det har den gjort i nesten to timer. Sånn er det å være "håndballfrue". Det er ikke alltid like greit å vite når han kommer "hjemover". Så nå sitter jeg her da, rastløs som få, og får virkelig kjenne på alenetid for første gang på lenge. Leiligheten er helt tom. Teo er hos pappaen sin. Alenetid er dritkjedelig! 

Dagen i dag har gått med til trening og rydding av leilighet. Det vil si; rydding av skap og skuffer. Sånt som er utrolig kjedelig, men veldig deilig å få gjort ved jevne mellomrom. Jeg har med andre ord omtrent ikke pratet med noen i hele dag. Halloo galskap. Sosiale meg kjenner behovet for skravling melde seg!

I morgen starter dagen min med timen Total Balance på Avancia. Ryggen min verker litt nå. Jeg har nok trigget visse muskler nå de siste dagene, men litt ekstra ryggvondt regnet jeg egentlig med. Det gir seg nok snart. Tror det skal bli godt med en slik time i morgen da. En rolig time - en blanding av yoga, pilates og tai chi. Ellers skal kvelden brukes med venninner. En rolig kveld i sofakroken med film og deilig mat. Herlig! 

Ok, nå må jeg ringe noen jeg... Ha en fin kveld - med eller uten selskap ;-)

Å snu en negativ trend

I kveld har Teo og jeg vært på håndballkamp sammen med Kristin (mammaen til Nicklas). Det er alltid koselig å ha med lillemann på kamper. Det er vår tid, der vi først heier ivrig på tribunen samtidig som vi koser oss med vafler, for så at vi går ned på banen etter kamp og spiller litt håndball selv. Jeg begynner å bli god..!

For Follo gikk det dessverre ikke helt veien nå i kveld. Får bare håpe ikke spillerne mister helt selvtilliten etter tap i det siste, for de er jo egentlig så innmari flinke. Vi får håpe det snur snart! Ellers ropte min kjære sønn ut F-ordet på tribunen i dag. Samtlige er nemlig rimelig engasjerte på tribunen, deriblant meg selv, og da kan det komme et par gloser man ikke heelt tenker over i farten. Vi får håpe det bare var den ene gangen jeg hørte han si det ordet ;-)

Til slutt vil jeg dele en liten tekst med dere. Jeg har en kjæreste som er flink til ganske mange ting. Han er trolig den mest tålmodige håndballspilleren - og kjæresten jeg vet om, og han er flink i alt han gjør. Han kan også skrive, og er derfor fast "skribent" i kampprogrammet på alle hjemmekamper. I dagens kampprogram ble i hvertfall jeg litt rørt av det jeg leste.. Han er god, han ;-)

Å snu en negativ trend

Som dere sikkert har fått med dere har vi hatt en dårlig periode i det siste. Dette kan det være mange grunner til, uten at jeg dessverre sitter med noen fasit på det. Sånne ting kan man kanskje tenke at er lett å gjøre noe med. Det er ikke alltid det er slik. Allikevel må man ta med seg positive ting fra de to siste kampene. Forsvarsspillet har vært bra, målvaktspillet har vært bra. Det som har manglet de to siste kampene er evnen til å score mål. Hørt det før? Ja, det har til tider vært ett problem for oss. Dette er dog på bedringens vei.

Når man er inne i en sånn periode, pleier jeg ofte å sitte og tenke mye for meg selv. Det har blitt mye tenking i det siste, og jeg blir klokere hver eneste gang. Jeg hater nemlig å tape håndballkamper og alt annet. Det er det verste jeg vet, alltid vært sånn og vil alltid være sånn. Jeg er en dårlig taper.

For litt over seks måneder siden møtte jeg en dame. Hun har en sønn på 3. Min første tanke var; HJELP! Dette tenker jeg overhodet ikke lenger. Livet ble snudd på hodet, og gikk fra en hverdag som bestod av å tenke på meg og mitt, til og plutselig tenke på to andre. Når jeg da har sittet og tenkt de siste ukene, har jeg tenkt følgende: Livet er så mye viktigere enn akkurat én håndballkamp. Ja, jeg er villig til å legge igjen hjertet mitt ute på parketten for å vinne hver eneste gang, men det å komme "hjem" til to personer som støtter deg og setter pris på deg, det gjør at i hvertfall jeg synes det er litt enklere å se positivt på ting. Selvom det er mye enklere når man vinner kamper da, selvfølgelig :-)

I dag satser jeg på to poeng! SYNG HØYT!!

Nå skal dataen legges bort, og kjæresten prioriteres. 

Ha en god natt, tittere :-)

Motivasjon og note to self!

Jeg er så motivert!

Etter å ha tilbrakt et par timer på treningsenteret i dag er jeg enda mer motivert. Nå har jeg fått satt opp et treningsprogram som er tilpasset meg og min kropp. Nå skal kroppen min bli sterkere, og jeg skal få orden på bekken, korsrygg - ja, alt som gjør vondt. Om jeg blir litt fit på veien er jo det bare en ekstra fin bonus :-) Å følge PT Martine hjelper i hvertfall, for en mer trent kropp skal man lete lenge etter. Tror nesten jeg må ha et bilde av henne i baklomma fremover, som jeg kan se på de dagene motivasjonen ikke er like sterk ;-)

Treningsprogrammet kommer til å presse meg, og jeg kommer nok flere ganger til å tenke "Åh, herregud, orker jeg det her?!" Svaret på det er alltid JA. Selvfølgelig orker jeg det. Jeg må bare se på premien jeg får; nemlig et liv med lek, lykke og morro. Når man har vondt hele tiden kan nemlig livsgnisten dabbe av litt, og det skal jeg hvertfall ikke ha noe av! Teo fortjener en glad mamma :-)

HVordan er ryggen min nå? Mitt største problem er å sitte. Det er da de intense smertene kommer. Nå som jeg er sykmeldt trenger jeg ikke å sitte mer enn jeg orker. Derfor går hverdagen ok, på tross av at smertene kommer som bare det etter bare en liten biltur til butikken. Dette har jeg troen på at snart vil snu - og da forhåpentligvis for godt. Jeg må bare ta meg tiden til å bygge opp kroppen min igjen! Akkurat nå har jeg ganske vondt, men det er nok bare treningsverk :-)

Trening gjør underverker for ryggvondt, sies det. Jeg tror de har rett! Det er bare viktig å holde det gående. Trening er en "ferskvare". Det hjelper ikke å trene mye en liten periode, å tro at man kan leve på den perioden i flere år. Man må holde det ved like, å trene regelmessig. Note to self!!