Trass

Min erfaring når det kommer til trass er at det kommer veldig i bølgedaler. En god periode, en dårlig periode. Heldigvis varer de gode periodene veldig mye lenger enn de dårlige, for de dårlige periodene tar virkelig på. Alt føles ut som en kamp, og jeg må ha hodet godt plassert på skuldrene til enhver tid for å komme meg gjennom disse kampene. Phu!

Du gjettet riktig, vi er i en sånn periode nå ;-) Siden begynnelsen av desember har jeg hatt en gullunge i hus. Det har nesten vært for godt til å være sant. Han har vært så enkel, blid og grei at jeg nesten har tenkt tanken på å skaffe meg en til, men bare nesten ;-) De siste par dagene har jeg derimot forstått at vi er i en ny periode der han liker å teste grenser. Da er det alltid nye stunt, som jeg må lære meg å takle og forholde meg til.

Forskjellen denne gangen er at trassingen foregår mer verbalt. Før brukte han kroppsspråk. Kastet seg ned på gulvet og sparket med armer og bein. Nå derimot bruker han kjeft, og ordet "dumming" går igjen rimelig ofte. I dag har jeg vært dumming hvertfall 20 ganger. 15 av gangene var vel rundt leggetid, tenker jeg. Da gjelder det å være konsekvent og ikke gi seg. Jeg synes det kan være litt vanskelig, men akkurat i disse periodene må jeg holde tunga rett i munn og gjennomføre det. Gir jeg meg, har jeg tapt - og det utnytter han så til de grader. 

Heldigvis er det lite sutring og mye smil. Det er bare det at han har blitt så innmari flink til å svare for seg. Flere av de tingene han sier kan være søtt nå, men om et halvt år er det derimot drittungeoppførsel. Det skal vi ikke ha noe av :-) Her om dagen var han i akebakken med pappaen sin. Da han ikke fikk lov å ake ned den bratteste bakken alene klikket det for han. Ut ropte han "dumming" for full hals, samtidig som han slo i snøen som en gal liten gubbe. Sjarmerende? 

Trass er positivt. Det har i hvertfall jeg lest opptil flere steder. Jeg har troen på at det også er positivt. Det er en viktig del av utviklingen. Jeg prøver derfor å ha det i bakhodet da topplokket koker og kjeften til lillemann går i ett. 

"Ah, flott, kom igjen! Stå på! Dette er så viktig for deg og din utvikling, min kjære sønn..!" ;-)

Om 2 uker er alt normalt her igjen. Da har gullungen min forstått at han ikke tjener så mye på å kalle mamma for dumming annethvert minutt! Enn så lenge får jeg bare smøre på meg tålmodigheten og nyte de gode stundene der han bare smiler og er fornøyd - for dem er det heldigvis mange av, også i en "vanskelig" periode :-)

En god start på dagen

Vår morgen har vært helt fantastisk, på tross av at den startet litt før seks. Jeg har hatt den skjønneste gutten jeg vet om plassert i armkroken min i hele to timer. Vi har sett på Youtube-klipp på iPad'n. Det er ikke ofte han har tid til å ligge sånn lenger, så de gangene han glimter til er det gull verdt :-) 

Han har også lært seg en ny ting i dag. Nemlig å skrive navnet sitt. Han var så stolt, og det var jeg også. Det var en grunn for at vi valgte å gi han så kort navn, og det var fordi vi ønsket å si denne setningen "Jeg har et geni av en sønn, han skriver navnet sitt i en alder av 3 år!" ;-) Vi feiret med pannekakefrokost, før vi dro bort til barnehagen :-)

Da han var levert dro jeg videre til treningsenteret for å menge meg litt med pensjonistene. Da jeg var ferdig satte jeg meg ned i resepsjonen og tok meg en kopp kaffe. Før jeg visste ordet av det hadde bortimot ti pensjonister plassert seg rundt bordet "mitt". Praten gikk i vaskemidler, vonde kropper og ferieprat. Jeg vurderte sterkt å hoppe inn i samtalen, da jeg føler jeg hadde hatt mye å bidra med. Vel, til slutt kom jeg på at jeg er 24 år og tok på meg jakken og forsvant ut døren. Trivelig gjeng da :-)

Da jeg gikk på tredemøllen i dag måtte jeg humre litt. Ved siden av meg var det en dame som så vidt tuslet. Hun hadde solbrillene plassert på hodet, og nystriglet hår. Hun hadde nettopp kommet inn etter en røykepause. Altså, hva er vitsen?! Jeg ser ikke helt poenget med å kaste bort tid på og omtrent stå stille på en tredemølle, for deretter å gå ut og røyke mellom "slagene". Hæ...?! 

Ta med deg en burger og en cola neste gang, så har du noe å gjøre mens du står og ser på alle de andre som trener!

Nå har jeg forresten fått morsdagsgaven som jeg bestilte til meg selv for en stund tilbake. Jeg viser dere senere :-)

Sola skinner. Det er vår i lufta. Jeg liker denne dagen! :-)

Svar på forrige innlegg

"Kanskje du romantiserer alenemorstilværelsen litt mye? Dette virker ikke ærlig!"

Da jeg fikk denne tilbakemeldingen følte jeg for å gi et svar :-) Jeg er alltid ærlig og føler ikke for å pynte på mitt liv på noen som helst måte. Her er det ikke mye idyll, jeg lever et helt vanlig hverdagsliv. A4 liv.

I mitt forrige innlegg ville jeg få frem at ting har gått lettere enn hva jeg hadde sett for meg tidligere. Det er ikke å romantisere det, det er å være ærlig. Det HAR vært lettere enn hva jeg noen gang hadde forestilt meg. Da tenker jeg på hvordan Teo har taklet det. Hvordan Eirik og jeg har klart å bevare vennskapet våres. Og hvordan det har gått og dra en fjerdeperson inn i livene våres. Dette er tre ting som jeg har bekymret meg mye for og tenkt mye på. Disse tingene har heldigvis ikke bydd på noen store problemer - for meg.

Når det er sagt vil jeg få fram at livet som alenemor ikke er en evig dans på roser, der man driter regnbuer og får sukkerspinn ut av nesa. Man sitter mye alene, og både trass og gleder må man takle og oppleve ALENE. Man kan føle seg både ensom og utslitt - og det er ingen der til å stille opp når du selv føler at luften er slått ut av deg!

Én ting du lærer å bli, er å være selvstendig. Du vokser mye. Jeg har i hvertfall gjort det de siste to årene, og er stolt av meg selv! Når jeg ser tilbake på de siste to årene er det ikke all alenetiden jeg husker. Det er ikke alle våkenettene der jeg hadde null avlastning. Det er ikke de gangene vi begge var syke, og jeg hadde mest lyst til å løpe på veggen av frustrasjon. Det er heller ikke de gangene jeg låste meg inn på badet bare for å gråte litt i fred. Sånne ting glemmer man jo så fort :-) Det er de store tingene, av betydning - de store tingene som også virkelig kunne påvirket lillemann negativt, jeg tenker på. Og det var de tingene jeg la vekt på i forrige innlegg, for til syvende og sist er det jo det som betyr noe.

Nå håper jeg bare at fremtiden byr på like mye glede, og at sønnen min vokser opp til å bli en selvstendig, oppegående og snill mann :-)

Alenemor: over all forventning

Etter opptil flere innlegg om trening de siste dagene, skjønner jeg at det er på tide med noe annet. Her inne finner dere litt om alt. På mange måter er jeg ikke en typisk mammablogger, for jeg blogger om livet mitt generelt, og jeg er ikke bare en mamma - jeg er jo også Monica. Det er viktig og ikke bli helt fortapt i mammarollen, slik man har en tendens til å bli når man har en liten bebis i hus :-)

Per dags dato går nesten halvparten av alle småbarnsforeldre fra hverandre. Det er et skremmende tall. Jeg er derfor langt ifra den eneste alenemoren i dette landet. Jeg husker da jeg satt der, for nøyaktig to år siden (i dag) og forsto at livet mitt hadde tatt en helt annen vei enn først planlagt. Jeg var redd. Jeg var stresset. Jeg så på det hele med et ganske håpløst syn. Hvordan skulle jeg klare dette? 

Å få kabalen til å gå opp i hverdagen var den største prøvelsen. Man var vant til å være to om alt. Plutselig var man én. Det jeg erfarte etter noen uker med panikk, var at jeg var sterkere enn jeg trodde. Jeg var oppriktig stolt av meg selv over alt jeg klarte samtidig som livet mitt ellers raste sammen rundt meg. Det jeg merket fort var at livet som alenemor var langt lettere enn forventet. Det var lettere å være alene enn å leve i et forhold som ikke fungerte. Sannheten var at jeg faktisk storkoste meg, og jeg elsket at min hverdag handlet om at Teo og jeg skulle ha det bra sammen. For et bånd vi har skapt i løpet av de siste to årene! :-)

På veien har det så klart dukket opp flere bekymringer som mange andre foreldre (de som velger å bo sammen) slipper unna. Hvordan vil det oppleves for barnet å reise fram og tilbake mellom to hjem? Hvordan vil vi klare å samarbeide? Hvordan kommer det til å bli for alle parter når det kommer nye kjærester inn i bildet? 

Vi bestemte ganske tidlig at Teo skulle ha ett hjem. Det er det som blir anbefalt for så små barn. Da ble det til at Teo bor 72% av tiden sin hos meg. Han er hos pappaen sin annenhver helg og hver torsdag (pluss at de kan sees når det måtte passe ellers). På tross av at Eirik og jeg har møtt på et par små diskusjoner iløpet av de siste to årene, har vi ordnet opp fort, og hatt et utrolig godt forhold i det store og hele. Vi samarbeider bra. Vi prater mye sammen. Vi hjelper hverandre. Det er jeg utrolig glad for. Jeg er så glad for at vi begge var like innstilte på det. Det har gjort det lettere å "dele" på Teo. Det har også ført til at vi har et lykkelig barn, som viser tydelig at han setter pris på at mamma og pappa er glad i hverandre. Det er viktig. Har man først valgt å få et barn sammen får man ta konsekvensene av det, selvom man ikke klarer å leve sammen. Jeg vet at for mange er ikke det like lett. Vi var nok ekstra bevisste på det, siden vi begge var skilsmissebarn selv ;-)

En ny utfordring var da det plutselig kom en ny omsorgsperson inn i livet til Teo. Nicklas. Hvordan ville det gå? Jeg var helstresset, og la ikke skjul på det. Nicklas forholdt seg rolig (hvertfall utad), og sa at det første møtet sikkert kom til å gå bedre enn hva jeg forventet. Nå kan jeg med glede si at alt har gått over all forventning. Av og til må jeg klype meg i armen for å forstå at det faktisk har gått så knirkefritt så langt som det det har gått. Jeg har jo tidligere sett for meg det værste; at kjæreste og sønn ikke kommer overens. Det er heldigvis ikke noe problem her i gården - takk og lov for det. Jeg vil derfor ikke lenger kalle meg en alenemor. Jeg bor alene med Teo, men jeg har en kjæreste som stiller opp mer enn hva jeg noengang hadde forventet, så jeg er absolutt ikke alene :-) Sånn i forhold til Eirik har det også gått fint. Vi er fortsatt gode venner, og det er jeg veldig glad for :-) Vi satt her en formiddag i jula og drakk kaffe sammen alle tre. En smule...svett stemning, men det gikk veldig fint ;-) Vi har jo alle tre samme mål: vi vil det beste for Teo. Det gjelder å rette fokuset mot det :-)

Så om du er alenemor eller på vei til å bli det, vit at det kan gå over all forventning. Tøffe perioder møter man på, for de små kan virkelig utfordre deg på flere måter enn én, men det gjør man jo uansett hva slags situasjon man er i. Jeg har hatt mye uflaks de siste to årene også, med biler som triller inn i baderomsveggen min og en kropp som krangler for eksempel, men når jeg titter tilbake på de siste to årene er det ikke det jeg legger vekt på - jeg velger å legge vekt på alt det positive. Jeg har en tendens til å se for meg det værste nemlig, og det skal jeg love dere at jeg har gjort ved flere anledninger de siste to årene også. Det er vel kanskje derfor jeg til stadighet har blitt positivt overrasket over hvordan livet har gått seg til :-) Om det er noen som har noe de lurer på i forhold til hva jeg har skrevet over, kan dere alltids legge igjen en kommentar eller sende meg en mail. Jeg vet at jeg selv har vært veldig avhengig av råd og andres erfaringer på veien :-)

Og til dere som kanskje har gått inn i et forhold der den andre parten har barn; se på det som en gave istedet for en utfordring. Det var kloke ord som kom fra min osteopat i dag. Et barn sprer så ufattelige mye glede, du må bare tørre å se det! :-)

Dagens flause

Se for deg at du, med dine pinglearmer, er på treningsstudio for å pumpe litt jern. Du menger deg med muskelkroppene og henter fram 5kg vektene. Klar for å bygge litt muskler..!

Mens du holder på kommer det en bulldozer av en dame ved siden av deg. Hun er faktisk så bulldozer at du må se etter flere ganger om det faktisk er en dame. Det lange lyse håret røper henne. Du blir så fascinert at du finner ut at du skal være så frekk og ta et lite smugbilde...

....og så lyser BLITZEN opp rommet! Den jævla blitzen som du selvfølgelig hadde glemt å skru av!!

Dagens økt var deilig. Armene rister enda. Beina er skjelvende. Humøret er på plass, og smilet går rundt. Herlig! :-)

Welcome to negative town!

Jeg har skrevet før at jeg trenger å trene. Spesielt nå som jeg er sykmeldt. Ikke bare på grunn av kroppen min, men på grunn av psyken. Føler jeg ikke at jeg får noe ordentlig ut av dagene mine drar jeg meg selv ned, og ser veldig negativt på alt. Jeg ser på meg selv som udugelig, og jeg ser på alt som problemer i stedet for muligheter. Nå har jeg hatt to dager hjemme, og jeg merker allerede at humøret mitt er dalende. Humøret har hoppet ut av et fly uten fallskjerm, for å si det sånn!

De åtte månedene jeg jobbet på NGI hadde jeg det veldig bra med meg selv. Ja, døgnet hadde ikke nok timer, og det var hele tiden noe jeg følte lå på etterskudd. Den kjente tidsklemma, som de fleste av oss opplever. Det jeg derimot gjorde hver dag, mye, var å le. Jeg smilte hele tiden og hadde det veldig bra med meg selv. Jeg stortrivdes i det firma blant mine kollegaer! Nå, som jeg har dager der jeg kun ser mitt eget speilbilde sier det seg selv at jeg ikke smiler og ler like mye. Jeg har verdens fineste sønn, og er kjempeforelsket i den gode kjæresten min, så lykkelig er jeg absolutt. Det er bare det at jeg må være fornøyd og stolt av meg selv for å virkelig ha det bra. Å trene gir meg den følelsen i disse dager da jeg ellers føler meg ubrukelig. Trening har derfor blitt på ekstremt kort tid veldig viktig for meg og min egen følelse. 

Det skal derfor bli utrolig godt å dra videre til treningsenteret etter middag. 1) Komme meg ut av huset. 2) Se andre mennesker. 3) Bruke kroppen. 4) Redusere ryggvondten. For vet dere, de dagene jeg ikke har trent har ryggen verket som bare det. De dagene jeg har trent har jeg kommet meg gjennom dagen med et smil om munnen. 

Det blir mye prat om trening nå om dagen. Forstår at det ikke interesserer alle. Det er derimot noe som er viktig for meg akkurat nå, og derfor blir det mye skriving om det. Kanskje jeg kan vekke motivasjonen hos en av mine lesere også? For tro meg, den har vært på bånn lenge nå hos meg. Nå er det bare godt å komme igang igjen :-)

Klar, ferdig, GÅ!

Jeg er veldig klar for en ny uke. Jeg gleder meg til å møte Live på treningsenteret etterpå, og jeg gleder meg til gutta våres skal få lekt seg på barnepassen sammen. De har savnet hverandre, det er det ingen tvil om :-)

Ellers kan jeg tipse dere om en litt artig app. Spesielt for de minste (og meg) ;-) Appen heter Voxer, og gjør telefonen din om til en walkie talkie. På kort tid har det blitt populært her i hus, og nå kan Teo chatte med både pappaen sin, Nicklas, mormor og venner på en enkel, men litt "spennende" måte. Ordet "bæsj" blir mye brukt under disse samtalene/monologene, og den som ler høyest er selvsagt Teo selv ;-)

Bæsjehumoren har virkelig kommet for fullt de siste dagene. Asså, jeg har bæsjehumor selv, men det her blir til og med litt mye for meg. Ordet "bæsj" er plassert bak hvert eneste navn. Hysterisk...! Det gir seg vel snart?

Ellers er jeg uten bil i dag. Bremsene fant ut at de skulle streike for tredje gang på et halvt år. Livsfarlig bil. Jeg må bite i det sure eplet og innse at den må byttes ut. De tre månedene uten billån var fantastiske... Hadde jeg visst hvor mye den bilen faktisk kom til å koste meg, hadde jeg byttet den ut for to år siden. Vel, etterpåklok er det liten vits i å være... Aldri mer Peugeot, det er i hvertfall sikkert og visst ;-)

Overse snøværet, og lag dere en fin dag :-)

Jeg trenger det!

Jeg er en veldig rastløs person, og det er heller ikke så mye som skal til før jeg blir skuffet over meg selv. Jeg er min værste fiende. Disse to tingene kombinert med en sykmelding er derfor ikke helt optimalt for meg og min egen selvtillit kan man si ;-) Derfor er det ekstra godt å ha treningen i bakhodet. Foruten å hente og levere i barnehagen har jeg en grunn for å komme meg ut døren hver dag. Jeg har noe jeg føler jeg må gjøre. Jeg gjør noe som får meg til å føle meg litt bedre oppi det hele. Jeg trenger det!

Hver treningstime gleder jeg meg til. Hver treningstime forlater jeg med et smil om munnen. Jeg føler jeg er tilbake der jeg var for nøyaktig to år siden. Da jeg syntes det faktisk var gøy å trene! Når jeg da er tilbake i jobb igjen skal jeg klare å fortsette. Jeg er realistisk, det blir ikke hver dag. Teo har ingenting på en barnepass å gjøre ettermiddag etter ettermiddag. I stedet må jeg prioritere formiddagene i helgene, torsdagene og så kan Live og jeg erstatte middagsettermiddagen våres med trening, der ungene får kvalitetstid sammen på barnepassen. Vinn/vinn.

Den siste uken har jeg vært forferdelig støl. Vi snakker smerte. Nå har det roet seg, og eneste stedene som verker ekstra nå er mage og rumpe. Det er derimot god verk. Sånt liker man ;-) Øvelsene jeg har fått for ryggen min føles godt. Det er godt å kjenne korsryggen jobbe. Jeg føler meg litt "banket opp" rett etterpå, men det blir bedre og bedre for hver dag. Jeg har lenge visst at trening er helt nødvendig for kroppen. Allikevel har jeg ikke funnet verken tid eller ork. Nå ser jeg litt annerledes på det. Ikke bare idag, men i tiden fremover. Som sagt, jeg måtte nå min egen grense før jeg skjønte at det måtte forandringer til!

Nå skal jeg kaste den svette kroppen min inn i dusjen. Kjæresten er ferdig med trening, og vi skal leke i noen timer. I kveld blir det trolig et par øl med venner og venninner. Jeg tar det som det kommer :-)

Leilighet til salgs

Min beste venninne, Live, selger leiligheten sin. Kanskje den faller i smak hos noen av dere. Hvem vet ;-) Ta en titt da, vel. 

http://www.finn.no/finn/realestate/homes/object?finnkode=33399336

Apropos Live.. Hun kommer straks på besøk. Det blir kos :-) 

Ellers i dag har Nick, Teo og jeg tilbrakt dagen på HurlumHeiHuset. Det var ikke bare Teo som koste seg. Vi to andre var like ivrige i skliene som han. Da ryggen min sa at nok var nok, fungerte jeg som kameramann i stedet. En veldig koselig dag med guttaboys♥

Lag dere en fin helg! :-)

Hallo galskap!

Middagen står klar på ovnen. Det har den gjort i nesten to timer. Sånn er det å være "håndballfrue". Det er ikke alltid like greit å vite når han kommer "hjemover". Så nå sitter jeg her da, rastløs som få, og får virkelig kjenne på alenetid for første gang på lenge. Leiligheten er helt tom. Teo er hos pappaen sin. Alenetid er dritkjedelig! 

Dagen i dag har gått med til trening og rydding av leilighet. Det vil si; rydding av skap og skuffer. Sånt som er utrolig kjedelig, men veldig deilig å få gjort ved jevne mellomrom. Jeg har med andre ord omtrent ikke pratet med noen i hele dag. Halloo galskap. Sosiale meg kjenner behovet for skravling melde seg!

I morgen starter dagen min med timen Total Balance på Avancia. Ryggen min verker litt nå. Jeg har nok trigget visse muskler nå de siste dagene, men litt ekstra ryggvondt regnet jeg egentlig med. Det gir seg nok snart. Tror det skal bli godt med en slik time i morgen da. En rolig time - en blanding av yoga, pilates og tai chi. Ellers skal kvelden brukes med venninner. En rolig kveld i sofakroken med film og deilig mat. Herlig! 

Ok, nå må jeg ringe noen jeg... Ha en fin kveld - med eller uten selskap ;-)

Å snu en negativ trend

I kveld har Teo og jeg vært på håndballkamp sammen med Kristin (mammaen til Nicklas). Det er alltid koselig å ha med lillemann på kamper. Det er vår tid, der vi først heier ivrig på tribunen samtidig som vi koser oss med vafler, for så at vi går ned på banen etter kamp og spiller litt håndball selv. Jeg begynner å bli god..!

For Follo gikk det dessverre ikke helt veien nå i kveld. Får bare håpe ikke spillerne mister helt selvtilliten etter tap i det siste, for de er jo egentlig så innmari flinke. Vi får håpe det snur snart! Ellers ropte min kjære sønn ut F-ordet på tribunen i dag. Samtlige er nemlig rimelig engasjerte på tribunen, deriblant meg selv, og da kan det komme et par gloser man ikke heelt tenker over i farten. Vi får håpe det bare var den ene gangen jeg hørte han si det ordet ;-)

Til slutt vil jeg dele en liten tekst med dere. Jeg har en kjæreste som er flink til ganske mange ting. Han er trolig den mest tålmodige håndballspilleren - og kjæresten jeg vet om, og han er flink i alt han gjør. Han kan også skrive, og er derfor fast "skribent" i kampprogrammet på alle hjemmekamper. I dagens kampprogram ble i hvertfall jeg litt rørt av det jeg leste.. Han er god, han ;-)

Å snu en negativ trend

Som dere sikkert har fått med dere har vi hatt en dårlig periode i det siste. Dette kan det være mange grunner til, uten at jeg dessverre sitter med noen fasit på det. Sånne ting kan man kanskje tenke at er lett å gjøre noe med. Det er ikke alltid det er slik. Allikevel må man ta med seg positive ting fra de to siste kampene. Forsvarsspillet har vært bra, målvaktspillet har vært bra. Det som har manglet de to siste kampene er evnen til å score mål. Hørt det før? Ja, det har til tider vært ett problem for oss. Dette er dog på bedringens vei.

Når man er inne i en sånn periode, pleier jeg ofte å sitte og tenke mye for meg selv. Det har blitt mye tenking i det siste, og jeg blir klokere hver eneste gang. Jeg hater nemlig å tape håndballkamper og alt annet. Det er det verste jeg vet, alltid vært sånn og vil alltid være sånn. Jeg er en dårlig taper.

For litt over seks måneder siden møtte jeg en dame. Hun har en sønn på 3. Min første tanke var; HJELP! Dette tenker jeg overhodet ikke lenger. Livet ble snudd på hodet, og gikk fra en hverdag som bestod av å tenke på meg og mitt, til og plutselig tenke på to andre. Når jeg da har sittet og tenkt de siste ukene, har jeg tenkt følgende: Livet er så mye viktigere enn akkurat én håndballkamp. Ja, jeg er villig til å legge igjen hjertet mitt ute på parketten for å vinne hver eneste gang, men det å komme "hjem" til to personer som støtter deg og setter pris på deg, det gjør at i hvertfall jeg synes det er litt enklere å se positivt på ting. Selvom det er mye enklere når man vinner kamper da, selvfølgelig :-)

I dag satser jeg på to poeng! SYNG HØYT!!

Nå skal dataen legges bort, og kjæresten prioriteres. 

Ha en god natt, tittere :-)

Motivasjon og note to self!

Jeg er så motivert!

Etter å ha tilbrakt et par timer på treningsenteret i dag er jeg enda mer motivert. Nå har jeg fått satt opp et treningsprogram som er tilpasset meg og min kropp. Nå skal kroppen min bli sterkere, og jeg skal få orden på bekken, korsrygg - ja, alt som gjør vondt. Om jeg blir litt fit på veien er jo det bare en ekstra fin bonus :-) Å følge PT Martine hjelper i hvertfall, for en mer trent kropp skal man lete lenge etter. Tror nesten jeg må ha et bilde av henne i baklomma fremover, som jeg kan se på de dagene motivasjonen ikke er like sterk ;-)

Treningsprogrammet kommer til å presse meg, og jeg kommer nok flere ganger til å tenke "Åh, herregud, orker jeg det her?!" Svaret på det er alltid JA. Selvfølgelig orker jeg det. Jeg må bare se på premien jeg får; nemlig et liv med lek, lykke og morro. Når man har vondt hele tiden kan nemlig livsgnisten dabbe av litt, og det skal jeg hvertfall ikke ha noe av! Teo fortjener en glad mamma :-)

HVordan er ryggen min nå? Mitt største problem er å sitte. Det er da de intense smertene kommer. Nå som jeg er sykmeldt trenger jeg ikke å sitte mer enn jeg orker. Derfor går hverdagen ok, på tross av at smertene kommer som bare det etter bare en liten biltur til butikken. Dette har jeg troen på at snart vil snu - og da forhåpentligvis for godt. Jeg må bare ta meg tiden til å bygge opp kroppen min igjen! Akkurat nå har jeg ganske vondt, men det er nok bare treningsverk :-)

Trening gjør underverker for ryggvondt, sies det. Jeg tror de har rett! Det er bare viktig å holde det gående. Trening er en "ferskvare". Det hjelper ikke å trene mye en liten periode, å tro at man kan leve på den perioden i flere år. Man må holde det ved like, å trene regelmessig. Note to self!!

Ligger ikke på latsiden

Nå som jeg er sykmeldt ligger jeg ikke hjemme og venter på at kroppen skal fikse seg selv. Jeg har hatt ryggproblemer i litt for mange år til å vite at det ikke er sånn det fungerer. Nå er jeg lei smerte, og jeg vil ikke bare føle meg bra NÅ, jeg vil føle meg bra på sikt!

Dagene går med til behandling og trening. Behandling på Plexusklinikken hos den flinke osteopaten, som virkelig hjelper meg mye, går i dybden og finner årsaken til smertene. Utrolig hvordan ting henger sammen. Jeg blir virkelig fascinert over alt jeg lærer om min egen kropp når jeg er hos henne. Det går fremover :-) Note to self: puste dypt og stramme bekkenbunnen!

Hånden min er ikke på størrelse med en elefant altså, det bare ser sånn ut ;-)

Ellers har jeg meldt meg ut av Fresh og inn på Avancia. Der er jeg bundet i ett år, og jeg har rett og slett ikke råd til og IKKE trene der. Grunnen til at jeg har byttet treningssenter er fordi jeg trenger tettere veiledning når det kommer til ryggen, barnepass og gode venninner som kan pushe meg når lysten dabber av. Her kan jeg også trene mer variert, å kombinere studiotrening med saltrening, noe som er gøy!

I dag har jeg vært stølere enn noengang. Spinningtimen nå i kveld var derfor jaggu en utfordring. Rumpa mi rømte nesten fra kroppen min. Det er fryktelig deilig nå når jeg er ferdig da, hvis man ser bortifra store problemer med å gå ;-)

I morgen skal jeg prøve et par nye timer, der uttøying står mye i fokus. Jeg skal også ha time med PT Martine. Ellers gleder jeg meg til å prøve ut Total Balance, som er en blanding av yoga, tai chi og pilates. Det tror jeg er midt i blinken for min kropp!

Jeg nekter å slite så mye med kroppen resten av livet, som jeg har gjort de siste årene. Ettermiddagen der jeg sto og hulket av smerte fikk i hvertfall opp øynene mine og motivasjonen på plass :-)

Den tiden av året :-)

For to år siden var det ikke snakk om å protestere når jeg kledde opp Teo. Han smilte og var fornøyd samme hva jeg tok på han. På karnevalet i barnehagen i 2010 gikk han derfor utkledd som en ku...eller okse. Verdens fineste og stolteste :-)

Året etter hadde meningene blitt sterkere. Man skulle tro at han ikke var fornøyd med å være en apekatt, men det store problemet her var at han ikke fikk lov å ta bilder selv ;-)

Min lille apekatt på 2 år ♥

Nå i 2012 satset vi på et nytt dyr. Denne gangen en løve. Han gledet seg til å være løve for da kunne han bite alle sammen. JADA. Jeg forklarte at han bare måtte late som, og ikke bite på ordentlig. Joda, han skulle bite på ordentlig. Deretter påpekte jeg at han var Simba, og Simba er jo snill. Da svarte han med: "Åja, det glemte jeg!". Deretter var vi enige om at han ikke fikk lov å bite, på tross av at han var en løve. Åh, de mange herlige diskusjonene som følger med morsrollen ♥

I dag dro han ut døren uten løvedrakten på seg. Den hang på armen hans. Jeg fant ut at det betydde ikke så mye, ungen min skulle slippe å dra avgårde til barnehagen med tårer nedover kinnet, noe som hadde skjedd hvis jeg hadde "tvunget" han. Nå er det fult liv i barnehagen, og jeg satser på at når han fikk se alle de andre barna var det ok å kle seg ut selv også ;-) Fin er han uansett, løve eller ei ♥

Mammalykke

Etter flere dager hjemme fra barnehagen på grunn av sykdom var det en spent gutt som gikk målrettet inn porten til barnehagen i dag. På veien til han sin avdeling pratet vi om at de andre gutta sikkert hadde savnet han, og at det ville bli gøy å se dem igjen. Teo rakk så vidt komme innenfor døren før de tre beste kompisene kastet seg rundt halsen hans og ga han gode klemmer. Det er mammalykke det, å se at sønnen din har fått så innmari gode venner i barnehagen. De er en "klan" på fire gutter som har holdt sammen fra dag én. En stor fordel er at to av dem er naboene våres også. Gjett om de kommer til å herje i gatene nå til sommeren ;-)

Gårsdagen tilbrakte vi hos mormor. Der fikk Teo bidra til middagslaging, og kuttet ivrig opp grønnsaker. Det endte med at han skar seg i fingeren. Der og da reagerte han ikke på noen annen måte enn å si "Jeg skjærte meg, jeg..", og så fikk han plaster og alt var fint. I natt derimot fikk han plutselig hysterisk vondt i fingeren sin. Så vondt at jeg måtte ligge og holde han i fingeren. Jeg tipper det var skuespilleren i han som slo til, men hva gjør man ikke for disse unga?! Så jeg gjorde det da, lå og holdt han i fingeren til vi begge sovnet.. I dag derimot, når han kom i barnehagen, var han helten på grunn av kuttet i fingeren. Han gikk stolt bort til hver eneste en som brydde seg og fortalte hva som hadde skjedd, og at han ikke gråt ;-) Han er så morsom og snål, han får meg til å glise hele tiden! :-)

Nå som språket virkelig er på plass har han begynt å bruke nye ord. Jeg hører at han støtt og stadig putter inn ord som "faktisk", "næmmen" (haha), osv på steder der de ikke passer heeelt inn, bare sånn for å bruke dem. Hender dog at han får plassert dem inn der de hører hjemme også altså. Sånn som i går, hjemme hos mormor, da onkel Michael fortsatt tasset rundt i morgenkåpa langt utpå dagen. Jeg sa til Teo at han skulle be onkel Michael om å kle på seg.

- Onkel Michael, du må kle på deg!

- Neei...

- Jo, mamma sa det. Mamma sa du skulle kle på deg faktisk.

Å se den lille krabaten stå der og være så bestemt i tonen mot store onkelen sin fikk meg til å le - igjen ;-) Han tror jo at alt jeg sier er rett, og at jeg bestemmer over alt og alle, så han kunne ikke skjønne hvorfor onkel Michael ikke hørte på selveste mammaen hans.. Nuvel, jeg vet om en annen liten krabat som ofte ikke hører på meg også, så.... ;-)

Jeg runder av her. Nå skal jeg komme meg til en tredemølle. Ryggen er stiv som en pinne!

Ha en fin dag!

Just google it!

Bak bloggen, altså inne på selve blogger, har jeg muligheten til å se statistikk over hvor mange unike lesere jeg har daglig, antall sidevisninger, hvor i verden mine lesere er fra, hvilke innlegg som er de mest populære - og hva man googler for å komme inn på min side!

I løpet av en uke er det veldig mange mennesker som googler Monica Jensen blogg. Det setter jeg så klart pris på, for det beviser jo at folk har interesse av å komme inn akkurat hit. Andre ganger kan jeg le litt over det folk finner på å skrive i google sitt søkefelt, for deretter å forville seg inn på min side. Det finnes også de gangene jeg kjenner gårsdagens middag krype helt opp i munnen min når jeg ser hva enkelte googler. Visse mennesker burde blitt fratatt internettilgang!

På tross av at jeg noen ganger synes det både er ekkelt og på grensen til skummelt å se hva folk googler, liker jeg å ha en oversikt over hva de enkelte har skrevet for å ende opp her. Så gjelder det da å prøve og unngå og stille spørsmålet: "Googlet han/hun det i den hensikt å ende opp her, eller var det tilfeldig..?"

Vurderer mulighetene

En fredfull søndagskveld fikk tankene mine til å spinne så det holdt. Planen var spikret. Jeg skulle ha filmdæit med meg selv i senga. Nå sitter jeg her, 2 timer senere, med ansiktet presset oppi dataskjermen. Det ble ikke noen filmdæit for å si det sånn...

Jeg driver å vurderer mulighetene mine når det kommer til jobb. Kan jeg jobbe i Oslo har jeg mer å velge mellom. Større og flere muligheter. Siden det gikk opp for meg nå i kveld har tankene spinnet på høygir. Jeg har googlet, jeg har sjekket togtider, lest om ulike firmaer.. Jeg har rett og slett giret meg opp til å ta tak i en muligens skikkelig hektisk hverdag, men som igjen vil gi meg så mye tilbake!

Nå skal det sies; dette er bare babling fra min side altså, men for første gang noensinne ser jeg ikke på det som verdens største problem og eventuelt måtte pendle, så lenge hverdagen går rundt med tanke på Teo og barnehagen (det er det store spørsmålet?!)). Jeg prøver heller å se på mulighetene jeg kan få hvis jeg bare snur litt på tankene mine.

Èn ting som er sikkert er at jeg ikke ønsker å bruke de neste årene på å være vikar for Adecco, å fungere som en allsidig potet uten å få så mye igjen for det. Først og fremst nå skal jeg uansett få denne ryggen til å fungere igjen, slik at kroppen min og jeg spiller på samme lag, og mens jeg jobber med meg selv på det planet skal jeg fortsette å snuse rundt på disse mulighetene. Vi lever i en verden full av muligheter, trossalt. Man er kun avhengig av én person når det kommer til det å oppsøke dem, ta tak i dem og holde fast i dem, og det er seg selv! :-)

Godkjent

Vi hadde en kjempefin kveld på Theatercafeén i går. Farmor ble feiret, og Nicklas fikk hilse på den siden av familien for første gang. Han ble "godkjent" av dem alle og ønsket velkommen inn i familien :-)

Fotograf: Teo K. Andersen

Farmor synes vi var så fine sammen, og hun var veldig glad over valg av partner in crime. HEHE. Sånt er jo veldig koselig da. Viktig at farmor godkjenner vettu ;-)

Ellers har jeg en over gjennomsnittet sportsglad kjæreste, som er Liverpool-supporter for alle penga (i likhet med min bror og stefar - pluss i boka). Du kan tro han lyste opp når han fikk se selveste Sammy Lee i restauranten i går. Det var stort, og måtte dokumenteres ;-) Du vet ikke hvem Sammy Lee er du heller, nei? Jeg fikk nemlig i oppgave å si fra når han gikk mot toalettet, sånn at Nick kunne gå - helt naturlig - etter han. Vel, først sendte jeg han etter feil kar jeg. HEHE!

For å gjøre en kort historie litt kortere: det ble bilde med Sammy Lee, og etterpå sto de og skravla og tok hverandre i hånda og var helt på nett da de kom inn i selve restauranten igjen. Kjæresten var fornøyd da ja ;-)

Han videresendte bildet fort til Jan (min stefar), som ringte opp igjen straks. Han var i hundre i andre enden! HEHE. Gutter ass... Hadde det bare vært Beckham sier jeg... Da hadde jeg vel ikke engang fått lov å gå bort, han har jo trossalt spilt for feil lag ;-) Jada, så det....

Nick forsvant ut døren klokken syv i dag tidlig for å dra videre på cup i Larvik. Jeg skal derfor pakke meg ut av hytta (der Nick og to kompiser bor) og få noe ut av denne flotte dagen! Sola skinner og jeg er så glad :-)

Hei kaffe!

Kaffe, chill musikk på anlegget, to gutter som ordner og styrer. Denne dagen her blir så fiiin, selvom jeg skal innrømme at jeg var litt skeptisk for et par timer siden da Teo lå UNDER overmadrassen i sengen min og skreik alt han kunne fordi han ikke fikk sjokolademelk ;-)

I kveld skal farmor feire sine 80 år på Teater Cafeen. Da får Nicklas hilse på den siden av familien for første gang. Først er det derimot håndballkamp, og vi reiser rett fra kamp til fest. Det betyr at jeg må finne meg en eller annen do i hallen der jeg kan skifte fra jeans til finstas. Det ordner seg ;-)

Nå skal jeg komme meg til kjøkkenet å være sosial. Gutta holder på å stryke skjorta til Nicklas. De er så søte der de holder på :-)

- "Du må passe deg for strykejernet, for det er ENDA varmere enn kaffe!"

Ha en fin dag, tittere! :-)

Hei, jeg er 80 år og jeg må jo bare le av det

Jeg er i fredagsmodus. Favorittdagen min, uten tvil. Nå har jeg nettopp kommet hjem etter en behandling i Moss. Atlas PROfilax som jeg har skrevet litt om. Det var den andre og siste behandlingen. Dagens time skulle kun bestå av massasje. Det ble nokko attåt på meg, for atlasen (den øverste nakkevirvelen) hadde sklidd ut av posisjon igjen (noe den aldri skal gjøre når den først har blitt rettet opp). Hun måtte derfor sette den på plass igjen + gi meg massasje. Venstre side av kroppen min er kjempestram og verker veldig. Hun viste meg en øvelse der jeg kunne tøye venstre siden, og da jeg gjorde det gikk hoften min konstant ut av ledd. HE HE. For en ubrukelig kropp jeg har! Jeg må jo bare le!

Nå har jeg på dødshøy musikk og koser meg glugg ihjel. Jeg ordner litt hjemme, slik at det er klart til i kveld. Om en times tid kommer luringen hjem fra pappaen sin og litt senere får jeg middagsgjester. Det blir enkelt og greit, med hjemmelagd pizza. Kos med besøk. Jeg er selskapssyk :-)

Ellers har jeg fått beskjed om å gå mye, slik at bekkenet ikke "stivner" helt igjen. Det skal jeg ta til meg, og fremover skal det bli turer både inne (treningsstudio) og ute!

Hei og hå!!

PS: Kristine, du må komme hjem fra London. Jeg savner deg her i Norge ♥

Når bilen lever sitt eget liv

Se for dere bilen min. Gliset mitt. Babyen min. En Peugeot. I say no more... Den har en tendens til å leve sitt eget liv. I dag fikk jeg virkelig kjenne på det, og jeg river meg litt i barten enda! Grr!

Jeg hadde vært en kjapp tur innom senteret for å handle mat og en innflyttingsgave til Eirik (pappaen til Teo, som nettopp har flyttet til ny leilighet). I det jeg setter meg bak rattet og vrir om på nøkkelen, angriper den svære feite stolpen som står plassert foran bilen meg. Traumatisk skal jeg si dere, og ikke heelt sannheten!

Sannheten var mer sånn; Bilen min, fra nå av kjent som Herbie, fant ut at den skulle begynne å trille på tross av at den sto helt flatt. Motoren var foreløpig ikke på, og jeg tråkket inn bremsen alt jeg klarte. Vel, bilen stoppet ikke, da. Den trillet rett inn i betongstolpen, og mannen som sto 2 cm fra bilen fikk seg en god latter. Jeg lo jeg også. Normal reaksjon for meg når jeg skjønner at jeg har driti meg ut. Latteren sluttet derimot brått når jeg så såret i panseret mitt. Dæven. Vips, så ble bilen min enda mindre verdt. Godt at jeg """ikke""" har vurdert å selge den den siste tiden..!

Dette skjedde i parkeringshuset på Ski storsenter, med ca 40 tilskuere. Det må jo ha sett helt sykt dumt ut. Der sitter Monica, plassert bak rattet, og så lar hun bare bilen trille inn i stolpen... Neida, så...

Noen som ønsker seg en Peugeot? Til 40 000? Hvem byr høyest?

Ut på tur, nesten aldri sur

Etter hele gårsdagen inne var det godt å komme seg litt ut i dag. Lille luring var sliten, så jeg tok han i vognen og gikk en lang tur. Det er første gang på godt over ett år at den vognen er blitt brukt. Han har blitt litt større siden sist ;-)

Det tok ikke lange tiden før han sovnet, og nå sover han enda. Han ligger i fellesgangen/hallen. Jeg har døra på gløtt slik at jeg kan høre om han våkner/får hosteanfall. Jeg skal innrømme at den stillheten som er her nå, den var ganske etterlengtet. Å ha et sykt barn er slitsomt for både store og små ;-) Grunnen til at han sitter og sover er ganske enkel. Han er full av slim, og sliter med pusten om han ligger rett ut!

I dag skal han til pappaen sin for natten. Hønemoren meg liker å ha stålkontroll, spesielt når han ikke er i form. Samtidig så er det til pappaen sin han skal, og ikke en random barnevakt. Det finnes ingen bedre å tilbringe tiden sin med da, enn mamma og/eller pappa, når formen hangler.

Jeg skal benytte kvelden til å komme meg litt ut av dette huset. Jeg elsker leiligheten min, men det er utrolig hvor stor trang man får til å pusse opp, ommøblere eller generelt gjøre forandringer når man sitter inne og titter seg i hjel på alt som må/bør/kan gjøres.. Hva jeg skal enda, annet enn å hjelpe min kjære søster med noe dilldall, er enda uvisst. Deilig :-)

Nå hører jeg naboene komme hjem. De ser nok ikke den sovende gutten i hallen, for det er ikke innestemme det går i ;-) Sånn, der våknet han.. Stilletiden er over. Vi sees ;-)

Monica gjør ting hun IKKE kan!

Jeg har lekt meg litt på pc-en. I stad glimtet nemlig lille luring til, og han virket tilnærmet frisk som en fisk. Dette fanget jeg på film, og nå har jeg klart på en eller annen måte og samle noen av øyeblikkene i ett filmklipp. Tror jeg. Vel, dere får se.. ;-)

Først; det er meningen at Donkeyboy med City Boy skal spilles over dette klippet. Det ser jeg jo at jeg ikke har fått til. Så vennligst trykk på play på klippet under, for deretter å trykke på play på min lille hjemmelagde mix. På forhånd, tusen takk ;-)

Da var det gjort? Da kan du bevege deg videre til neste klipp.. Trykk play. Takk skar'u ha!

Ok. Jeg kan jo med sikkerhet si at jeg er ingen pro på redigering av film, men allikevel er jeg stolt av meg selv som i det hele tatt fikk til noe som helst. Wohoo! Øving gjør mester ;-)

Mens han lekte seg tenkte jeg "åh, deilig med friskt barn igjen!". Der tok jeg feil, for ikke lenge etterpå sank han sammen i armkroken min og ble slappere og slappere. Da jeg la han i sengen sovnet han i det jeg strøk han gjennom håret, før jeg i det hele tatt hadde begynt på nattasangen (var nok planlagt akkurat det, for på den måten slapp han å høre min "vakre" sangstemme). Det blir nok en hjemmedag fra barnehagen i morgen også tenker jeg!

Sukk, min lille flinke skatt!

Når man ikke klarer å slappe av

Jeg sov lite i natt. Jeg er selv sykmeldt. Jeg har en syk unge. Alt tilsier at jeg burde klare å lene meg godt tilbake i sofaen og slappe av. Det høres ganske enkelt ut, eller hva? Vel, ikke for meg. Jeg har seriøse problemer med å slappe av. Jeg klarer det rett og slett ikke!

Jeg var sykmeldt i seks måneder da jeg gikk gravid med Teo. Bekkenet mitt kranglet og ga meg gangsperre så det holdt. Jeg var sykmeldt for å slappe av. Hva gjorde jeg? Jeg lå på alle fire og vasket gulvet daglig. Hver kveld lå jeg rett ut på sofaen med store smerter. Lærte jeg? Neh, jeg kan jo egentlig ikke skryte på meg det! Det er meg og gullfisken, her glemmes ting fort..

Nå kjenner jeg litt på det samme. Jeg klarer ikke å gå hjemme en hel dag uten å ha støvradaren min konstant på. I dag har jeg vasket hele leiligheten. Rom for rom, med pause mellom hvert rom, der jeg har ligget rett ut på sofaen på grunn av ryggvondt. Jeg slapper med andre ord bedre av om jeg er utenfor hjemmets fire vegger! Så var det bare det å kunne sitte mer enn en halvtime av gangen uten å føle at ryggen står i fyr og flammer da....

I morgen satser jeg på en frisk liten tass. I såfall skal jeg på treningssenteret. Nå er det sagt, så no way back. Jeg gleder meg som en liten unge, her jeg rastløs sitter og rister i sofaen. Jeg skal ikke presse meg selv, men jeg skal bli svett - samme faen hva jeg gjør! Jeg trenger å få ut litt frustrasjon, for ja, det samler seg opp en del frustrasjon når man går dag etter dag hjemme og føler at kroppen er udugelig og at man selv er minst like udugelig! Er Teo syk får jeg eventuelt vurdere å løpe på veggen gjentatte ganger. Svett blir jeg i det minste :-)

Ellers har vi hatt en veldig koselig dag, på tross av sykdom. Vi har kanskje ikke gjort så innmari mye, men vi har vært sammen og vi har kosa masse i sofakroken. Akkurat sånn man skal gjøre når man ikke er i form! Eneste fordelen med sykt barn er at han plutselig har roen til å kose med mammaen sin ;-)

Nå er det middagslaging, og deretter vurderer jeg å kle på oss begge masse klær og gå en liten tur. Jeg kjenner at rastløsheten og behovet etter å se andre mennesker begynner å bygge seg rimelig greit opp :-) .....Men igjen, så bor jeg i Tomter. Det er begrenset hvor mange mennesker man ser her!

For en natt!

Du vet når det føles ut som du nettopp har fått lukket øynene, og så må du opp av sengen igjen? Sånn har natten vår vært. Stakkars lille hadde feber og vond hals. Det hele endte med at han kastet opp slim utover hele seg selv og sengen sin. Da var det rett i dusjen, skifting av sengen igjen, og så fikk han sove inne hos oss resten av natten. Det vil si, han vred på seg en times tid før han hadde lyst til å starte dagen. Da rigget jeg i stand i sofaen med dyne, film og kald saft. En sliten liten gutt hadde smilet på plass etter en lang og noe slitsom natt :-)

I dag er han så klart hjemme fra barnehagen. Feberen kommer og går, og han har sine øyeblikk der han bare sitter i sofaen og titter tomt ut i luften, men stortsett er humøret på topp - i likhet med aktiviteten. Han ordner og styrer fælt! Det er lov å håpe at det betyr at han er på bedringens vei, og at han ikke bygger opp til en ny runde nå i natt. Jeg er nemlig litt sliten, og det er jeg ikke alene om ;-) Nicklas fikk som sagt kjenne på baksiden ved småbarn, der nattevåk og gråt preget store deler av natten!

Dette er tiden for sykdom. "Alle" er febersyke, slitne og lei vinteren. Ja takk til vår. Det skal bli godt :-)

Baksiden

Sykt barn.

Kvelden ble ikke helt som planlagt. Det blir ofte ikke det med små barn i hus. Hvertfall ikke med små, syke barn. Teo er syk. Han hoster uten stopp, han har vondt i halsen, han er trist og lei - og ikke minst veldig trøtt. Hittil har Nicklas fått se alt det positive ved å ha barn. Lek og morro, gullkorn og kjærlighet. Masse kjærlighet. For det er jo stortsett det hverdagen består av med barn i hus, hvis man ser bort ifra ett og annet trassanfall så klart ;-) 

I det vi selv var på vei til å legge oss, sto plutselig alt på hodet her. Sengen til Teo var tisset ut, samtidig som han gråt for full hals og var helt utrøstelig. Nicklas var til stor hjelp - også her. Han visste nok ikke helt hvor han skulle gjøre av seg midt oppi kaoset, men før jeg visste ordet av det hadde Teo roet seg i vognen sin mens Nicklas trillet på han, samtidig som jeg var å hentet kald drikke for den såre halsen hans. Det gikk fra høyt volum til fullstendig ro. Helt plutselig. 

Av og til har jeg tatt meg selv i å tenke: "Når skal han få noia? Når skal han bli redd og løpe i motsatt retning?" Det er trossalt en stor greie det her, at han har valgt å gå inn i et forhold med en som har barn. Livet hans ble jo snudd totalt opp/ned for et halvt års tid siden. Deretter ser jeg på han, og jeg ser at han holder roen og tar den ene utfordringen etter den andre på strak arm. Han har sett meg så frustrert over nattevåk at jeg nesten har revet av meg håret. Han har sett meg gråte fordi savnet etter minstemann er så stort. Han har sett meg fortvilet over trassanfall. Han har sett meg bekymret. Sint og oppgitt. Stolt som en hane. Så full av kjærlighet at det nesten renner over. Og nå i kveld har han sett meg bekymret, sliten, frustrert og omsorgsfull på én og samme gang, med vill hyling konstant i en halvtime som bakgrunnstøy. Han er her enda ;-)

Når man ikke har barn selv kan man se på det hele med et litt "romantisk" syn. Det å ha barn. Vel, én ting kan jeg si sikkert, og det er at det var ikke mye romantisk stemning over vår kveld. Trolig blir det en lang natt, men heldigvis har jeg en som forstår ved siden av meg. En som vil være til hjelp, istedet for til bry. Altså, én ting mindre å tenke på for min del :-)

Nå krysser jeg bare fingrene for at den vakre lille gutten min snart blir frisk og rask igjen. Å se barnet sitt ha det vondt er det værste som finnes. Man føler seg så maktesløs!

xx

Kjærlighet

For første gang på mange år feirer jeg visst Valentine's Day. Egentlig synes jeg det er en skikkelig oppskrytt dag. En dag der man vet at den andre parten vil gi deg en liten oppmerksomhet, og dermed går glipp av overraskelsesbiten - som igjen er over halve gleden :-) Her i hus var det i hvertfall sånn.....

Endelig hadde jeg en å kjøpe Valentine's-gave til. Dette passet jeg selvfølgelig på å hinte om (jeg sa det rett ut) til kjæresten min som er mer i mot denne dagen her enn noen annen jeg kjenner. Dermed hadde vel han ikke stort mye valg. Spenningen var borte, men jeg var i hvertfall sikret en liten oppmerksomhet ;-)

Gleden var stor da han kom på døren min med roser. Hvite roser. Min favoritt. Han har fulgt med i timen, for dette var noe jeg nevnte i forbifarten for flere måneder siden. Så overrasket eller ei, rosene tar seg godt ut i stuen min ;-) Kjæresten, som i skrivende stund lager god middag til oss, tar seg også godt ut på kjøkkenet mitt. Han gikk i mot sine prinsipper og ga meg en oppmerksomhet på kjærlighetsdagen. Så dagen kan igrunn være så oppskrytt den bare vil for min del, for jeg er nemlig veldig fornøyd :-)

Nå skal en "romantisk"  middag spises med selskap fra en liten pjusk 3åring som hoster uten stopp..

Happy Valentine's Day til alle dere som titter innom her ♥

Nå er jeg litt mer optimistisk

De siste årene føler jeg at jeg har prøvd alt for at ryggen skal bli bedre, av behandlinger. Jeg føler også jeg har kastet mye penger ut av vinduet, for det har neimen ikke blitt mye bedring. I stedet har det kostet mye tid og penger, og jeg føler vel igrunn at jeg sitter igjen med en verre kropp enn noengang. I dag har jeg vært på en ny type behandling, og for første gang på veldig lang tid er jeg optimistisk. Dette vil bli bra. Det har jeg troen på!

Hvor?

I dag var jeg på Plexusklinikken, som holder til i Ski sentrum. HER er facebooksiden deres.

Plexusklinikken ble startet i januar 2009 med en rekke terapeuter som allerede var godt innarbeidet i Follo og hadde lang praksis og erfaring.

Intensjonen med klinikken er å tilby de fleste behandlingstilbud "under ett tak" og få maksimalt utbytte både for pasient og terapeut av det tverrfaglige miljøet. Plexusklinikkens terapeuter behandler kun en klient om gangen. Fokus er på deg!

Det er ofte en jungel av behandlingstilbud der ute. Vi hjelper deg å finne riktig behandling for din plage! Terapeuten du kommer til vil utføre en grundig undersøkelse og vurdere hvilken type behandling eller hvilke kombinasjoner av behandlinger som er mest effektiv for din helse.

Osteopat

Osteopati er en helhetlig og manuell behandlingsform som tar utgangspunkt i muskel og skjelettsystemet, og er en 5årig videreutdanning for leger og fysioterapeuter i Norge.

Osteopatene er spesialister innenfor behandling av muskel/skjelett og bindevev. De tar seg god tid til pasienten, har høy medisinsk kompetanse og samarbeider med annet helsepersonell når det er hensiktsmessig. Pasientens sykehistorie, funn og sikkerhetsprosedyrer er sentralt i osteopatifaget. Gjennom grundige undersøkelser av bindevev, nervebaner, muskler og ledd kan vi spore opp den opprinnelige årsaken til problemene og dermed gi en effektiv behandling. Teknikken som brukes i osteopatien er mobilisering, manipulering og bindevesteknikker som har som mål å normalisere bevegelse og fjerne uønskede spenninger i ledd, muskler og bindevev i kroppen. For osteopaten er derfor homeostase det endelige målet - en tilstand hvor kroppens systemer er i balanse og fungerer optimalt.

Osteopatene er spesielt interessert i å finne sammenhenger i folks plager og behandler ikke bare muskler og ledd, men også bindevevsnettverket i kroppen. Årsaken til smerten kan ofte være et annet sted enn der smerten oppleves, derfor kan også behandlingen utføres andre steder enn der smerten sitter.

Osteopaten jeg var hos i dag jobber også med gutta som spiller for Follo HK, og det var gjennom Nicklas jeg først møtte henne. I dag gikk timen ut på å finne ut hvor jeg hadde vondt, sammenhengen mellom smertene og hvorfor. Hun tok seg innmari god tid. Tidligere har jeg følt at behandlingen har vært over før den har startet. Sånn opplevde jeg det ikke på Plexusklinikken. Jeg lærte masse nytt om kroppen min og ble mye klokere når det kommer til hvorfor jeg har så vondt som jeg har.

Hva lærte jeg?

Det første jeg skal jobbe med selv er å puste. Man skulle tro at man gjør det automatisk, men jeg har en tendens til og ikke puste dypt nok, og ja - til og med holde pusten. Når alle bekymringer og stress hoper seg opp og man aldri puster ut, reagerer kroppen til slutt ved å gi deg smerter. Smerter i både mage, nakke, rygg, bekken og bein. Alt henger sammen. Hun viste meg hvor smertene startet, og hvordan/hvorfor den spredde seg videre. Hun viste meg hvordan alt hang sammen.

Jeg lærte også litt nytt om bekkenet mitt. Jeg gikk til en kiropraktor i over et halvt år. Han jobbet hardt med å få opp alle låsningene i bekkenet mitt. Han fikk aldri opp én. Nå forstår jeg mer hvorfor, for jeg har faktisk ikke én eneste låsning i bekkenet mitt. Smertene skyldes andre faktorer.

Jeg stoler på osteopaten. Hun vet hva hun prater om og hun liker det hun driver med (det er ikke vanskelig å se det :-)), og allerede har hun knekt flere "koder". Nå skal jeg ta i bruk tipsene hennes og se fram til neste behandling, som er i neste uke :-) Jeg føler jeg har kommet et sted der de virkelig vil at jeg skal bli bedre, og det får meg til å tenke mer optimistisk!

Kjæresten ordner opp; forteller om plagene mine, spør om råd, bestiller time for meg, og ja - til og med følger meg dit ;-) Jeg er så heldig som har han. Han er min supermann! ;-)

Nå skal jeg krype ned i forsterstilling igjen. Osteopaten sa jeg kom til å bli trøtt, og det hadde hun rett i. Jeg er helt slått ut, og jeg lar meg selv roe ned og kjenne på kroppen - til en forandring. Puste dypt prøver jeg også å gjøre. Det hjelper veldig på magen faktisk. Tips til dere som sliter med å være oppblåste. Pust dypt! ;-)

Klem fra meg**

VEL OVERSTÅTT TUR

Gratulerer med morsdagen til alle mammaer :-) Og en ekstra tanke og klem til alle som har mistet sin egen mamma, ikke kan bli mor selv, eller til de som har mistet sitt barn <3

Vi er på vei hjem fra fjellet etter en rolig, men super helg. Tiden har gått alt for fort!

I går kveld skulle vi egentlig fikse oss litt og dra opp på Gaiastova for å ta et par øl, men i stedet ble vi sittende i jacuzzi'n og skravle, og vips hadde klokken passert midnatt. Deilig var det da :-)

Nå gleder jeg meg til å susse på min lille luring så fort jeg kommer hjem :-)

GLUP GJENG

Etter en lang skitur var vi alle sultne og tørste. Vi tråkket oss ut av løypa, rigget oss til, klare for å tenne bål og kose oss. Ja, så satt vi der da - 4 idioter uten verken fyrstikker eller lighter.

Det ble verken pølser eller bål ;-) Men det ble en øl på oss hver, som selvfølgelig gikk rett i fletta på meg. Jeg lo hysterisk resten av veien!

Det var enda godt vi fikk lufta de vedkubbene littegrann :-)

Nå er det middag, og deretter skal vi ned i den alt for varme og gode jacuzzi'n. Den gjør godt for kropp og sjel skal jeg si dere :-)

Jeg har, om mulig, blitt enda mer forelsket det siste døgnet. Vi koser oss :-)

JEG VANT I ALLE SPILL

...ok da, jeg gjorde ikke det, men det var neimen ikke langt unna ;-)

Vi koser oss masse på Hafjell. Vi er i en fantastisk leilighet, stor og fin, med jacuzzi og bakken som nærmeste nabo. Vi skal riktignok ikke stå på nedoverski, vi skal kløne på bortoverski :-)

Ved, pølser og nokko attåt er pakket med, men først: kaffe, egg og bacon!

Klem fra meg**

Fjols til fjells

Nå er bilen pakket proppfull og vi er på vei til Hafjell. Live, Sebastian, Nicklas og meg. Brettspill, bikini og langrennsski er pakket med :-)

Varme klær og smertestillende er også med ;-) denne helgen har jeg gledet meg til lenge. Skal nyte den med kjæresten min og de gode vennene :-) Ta ting i mitt tempo, lytte til kroppen - og KOSE meg!!

Nå slapper jeg av i bilen med kaffen i hånda og VG i fanget. Gøy å se det søte ansiktet til Marlen (lykkemamma) i avisen også :-)

God fredag!

JEG TRUDDE JEG KJENT'N JEG

Fiiin sang, bør høres ♥ 

Når man legger ut sanger har enkelte en tendens til å tenke: "Hva mener hun med dette? Åja, det er sånn hun føler det!" Vel, denne sangen har ingenting med meg og mine tanker å gjøre i det hele tatt. Jeg synes bare den er kjempefin, og jeg digger stemmene deres :-)

I andre sammenhenger derimot har det hendt at jeg har tenkt akkurat det når jeg har lagt ut sanger, det blir vel fort sånn når man tenker veldig over teksten i de ulike sangene ;-) Det er det fine med sanger, man finner alltid en som passer til deg og ditt humør akkurat der og da!

Kos deg! :-)

Hva synes du..?

MIDDAG PÅ 1-2-3

I dag har jeg laget i stand en nydelig laksemiddag på nøyaktig 7,5 minutt. Mmm!

Jeg deler retten med dere, for den er virkelig verdt å prøve ut. Lag i stand en salat (jeg bruker crispysalad, agurk, tomat, gul løk). Deretter blander du grønn pesto inn i salaten. Mens du lager salaten lar du laksefileén steke i pannen. Den krydrer jeg med hvitløkspepper og litt salt. Deretter fyller jeg opp en tacolefse med salaten og laksen, og topper med litt sweetchillisaus. Nydelig!!

Middagsgjestene i dag var Nicklas og Eirik. Litt rart, tenker kanskje du? De var ikke her samtidig, selvom det sikkert ikke hadde vært noe problem det heller. I det Nicklas måtte løpe ut døren kom Eirik inn døren, og jeg hadde lagd i stand mat nok til alle sammen, så alle ble gode og mette, på rekke og rad ;-) Bare positive tilbakemeldinger på retten forresten!

Resten av ettermiddagen har jeg tilbrakt med Eirik og Teo. De dro nettopp avgårde. Veldig koselig med litt mamma&pappa-tid! :-)

HELT SÆRIØST

Hei.

Det er meg.

Noen bør egentlig redde meg fra meg selv. Litt alenetid er alltid godt, men når det begynner å gjøre deg tilnærmet sinnsyk - gæærn - utilregnelig - ja, da er det på tide å sette ned foten. 

Teo er levert i barnehagen. Vi hadde en rolig morgen her hjemme med boklesing og filmtitting i sengen, men etter tre timer med det vil selvfølgelig 3åringen ha litt mer action. Han er jo trossalt frisk og fin, heldigvis. Da var det bare å komme seg bort til barnehagen. Jeg rakk så vidt å ta av han jakken før leken var igang med gutta. De ansatte spurte meg om hvordan det gikk med ryggen min. De sa Teo hadde nevnt det. Enda et bevis på at jeg kanskje har klaget """"litt"""" mye de siste dagene ;-)

Oppdatering om ryggen: Den er der den, og det merkes!

Ellers prøver jeg å komme meg over på eget domene. Det viste seg å være en litt større utfordring enn først antatt. Monica Jensen er visst ikke et så sjelden navn som jeg trodde?! Til slutt sto jeg igjen med monicajensen.org. Det passer meg fint, for jeg er en veldig organisert person. Jeg trykket meg i vei, for deretter å motta beskjeden om at noen hadde kommet meg i forkjøpet. Det betyr at jeg må tenke utenfor min lille boks, og slenge på en bindestrek. Altså; monica-jensen.com. Dere skjønner jo at det blir feil, for jeg heter jo ikke Monica-Jensen. Hva tenker dere? Tar imot innspill med stor takk, det er jo trossalt dere som skal søke dere frem til denne (fantastiske) siden! :-)

Apropos Monica. Eller Monita om dere vil. Da jeg var liten klarte jeg ikke å uttale bokstaven K. Jeg brukte T som en god erstatter, og inni mitt lille hode pratet jeg mer flytende norsk enn bestemoren min på 86 (det skal forresten ikke så mye til, for hun prater engelsk). Uansett, i en eller annen sammenheng så ropte noen på meg. Slik gikk det for seg. Hold dere fast. Er dere klare?

- Monita, kan du komme hit?

Jeg, fly forbanna: - Jeg heter itte Monita, jeg heter Monita!

Ok. Den historien har vært en slager i alle år. Jeg ser nå at den ikke er like hysterisk når jeg ser det skriftlig. Ignorer siste avsnitt.

Nå skal jeg ta meg en varm dusj og få på meg noen varme klær. Jeg vurderer å komme meg litt ut i det fine været. Gå litt. Kroppen kan jo ikke akkurat bli verre av det :-)

HELT ÆRLIG

Når formen ikke er helt på topp blir man vel kanskje litt vel selvsentrert. Man tenker mye på egne plager, og går inn i sin egen lille "synd på meg selv"-boble. Jeg vil ut av den boblen, jeg. Plager eller ei. 

I går ville Teo høre på "håndball"-sangen, som han kaller den. Han ville vise hvor flink han var til å danse. Jeg var ivrig etter å se han danse og gjorde det jeg kunne for å finne fram sangen jeg ikke husket navnet på. Til slutt måtte vi inn på et klipp fra en "gammel" håndballkamp for å høre sangen. Innen da hadde jeg glemt at han ville danse, og i stedet la jeg meg til og tittet på håndballklippet. Dansingen hans ble helt glemt.

I går tegnet han også en tegning til meg. Et spøkelse. Et fantastisk fint spøkelse. Han var så stolt av seg selv, og det samme var jeg. Men hva gjorde jeg mens han tegnet? Jeg lå på sofaen. Han satt der for seg selv, på kjøkkengulvet, og tegnet. 

Dette skal henges opp!

Nå er det en ny dag. Ny dag, nye muligheter. Den kommende helgen skal han til pappaen sin. I dag skal fokuset til mammaen hans være rettet mot han. Sent i barnehagen og tidlig hjem. Vi skal gjøre det han vil, så lenge det ikke innebærer at jeg må kaste han opp i luften, spille håndball eller rocke med rockeringen ;-) Vi skal gjøre typiske inne-aktiviteter. Sånne ting han plutselig har fått roen i kroppen til å drive med. Male, spille spill, drive med plastelina og sånn... :-)

Dagen skal bli fin. Jeg skal gjøre den fin. Synes synd på meg selv har jeg mer enn nok tid til å gjøre i ettermiddag når han har dratt videre til pappaen sin ;-)
Ha en fin torsdag, tittere!

SMIL LITT A!

Har du ikke vinterdepresjon fra før av, så får du det hvertfall når du entrer min blogg. På tide å smile, le og ta løpefart og knekke opp ryggen over kjøkkenbordet. Etter omtrent en hel dag på sofaen med puter i ryggen var det på tide å reise seg opp. Jeg ble nemlig tørst. Det var som å være full for første gang, eller på tivoli, eller enda bedre; begge deler samtidig, for her gikk det jammen meg rundt. Da fikk jeg også sett at kjøkkenet mitt ikke ser ut. Hva har skjedd?! Åja, hushjelpen (meg) er syk ja... Vel, rotet stikker ikke av, så det står nok der den dagen jeg orker å ta det også, tenker jeg! PS: Rot, det er ikke sånn at du ikke får lov å stikke av asså, bare til info!

Jeg lover å være litt mer hæppy fremover. Det er bare kombinasjonen 40 minus, helveteskropp og feberfantasier som demper den konstante lykken jeg føler i kroppen. Vel, den skal ikke overskygge det positive - for gud så mye positivt jeg har i livet mitt også (dette hørtes veldig sarkastisk ut, I know, men det var faktisk helt dønn ærlig!).

Nå skal jeg ta med meg apotekposene mine/medisin"skapet" mitt og vandre til sengs. I morgen tidlig våkner luringen, og jeg har store planer om å lage i stand en hyggelig morgen før barnehagen. Han har spurt meg ca 10 ganger i dag om jeg har vondt i ryggen min. Føler det er et hint om at jeg har klaget litt vel mye de siste dagene. Neida, mamma har det helt fint, jeg har bare stappet den ene hagestolen oppi bakenden, det forklarer den rare gangen :-) Ok! Nå skjønner til og med jeg at jeg er overtrøtt/rusa (her er det ironi, jeg er ikke rusa, jeg ville aldri vært i nærheten av rusa sammen med sønnen min..ikke at jeg har for vane å være rusa sånn generelt heller for den saks skyld!).

Håhå, her en dag så begynte jeg å le vilt og mobbe Nicklas fordi han er så sykt dårlig i matte. 

Og jeg bare: "HAHA, visste ikke at du var såå dårlig i matte!"

Og han bare: "?"

Og jeg bare: "HAHA, ja? Du kan jo ikke regne enkle mattestykker som 2+2 engang. Tenk at du er så dårlig i hoderegning!"

Og Nicklas bare: "ehh...?"

Og jeg bare: "HAHA, husker du ik....ehm...det var visst en drøm!"

Og han bare: "Ok..."

Og jeg bare: "......."

Ja, natta da dere :-)

Åh.. Til slutt så må jeg vise dere noe heftig kult. Egentlig verken heftig eller kult, på tross av at jeg har sittet foran webcamen lenge nå og prøvd å få ansiktene til å bevege seg likt som mitt. 

Var jeg kjekk nå?

Eller nå?

Natta!!